”…en slank lommebok og en LP rikar”

Hvem skulle tro at et bilde av en platebutikk i Brattørgata tidlig på 1980-tallet kunne skape ”seer storm”?

Et bilde som vi publiserte på vår Flickr profil i august 2009 ble plutselig hett tema i forgårs. Et lite notat på vår Facebook side om at bildet av Playtime i Brattørgata ligger på Flickr var nok til en massiv respons både på Facebook og Flickr. Massiv i den forstand et arkiv kan skape massiv respons. Vi er ikke akkurat Rolling Stones.

Den totale besøksstatistikken på vår Flickr profil ble tredoblet på en halv dag på grunn av dette ene bildet.

Bildet ligger der sammen med mer enn 6 000 bilder i samme sjanger, altså historiske Trondheimsbilder fra tidlig på 1800-tallet fram til 1990-tallet. Faktisk noen fra 2000-tallet og.

Og flere skal det bli

Vi har endelig skrapt sammen nok gryn til at to damer kan vie noen timer i uka framover til å digitalisere Byantikvarens negativsamling. Hele samlingen består av flere tusen negativer og er et slags Google Street View av Trondheim på 1970- og 80-tallet.

Byantikvaren selv er selvsagt strålende fornøyd med at vi bruker tid og ressurser til å digitalisere dette verdifulle materialet. Samlingen har en enorm dokumentasjonsverdi. Allerede blir våre Flickr bilder brukt flittig som dokumentasjon og illustrering til en rekke norske og internasjonale artikler på Wikipedia.

Mimre, mimre

Vi velger å dele bildene våre på Flickr i best mulig kvalitet på lik linje med en rekke andre museum og arkivinstitusjoner verden over. Responsen generelt er stor, folk liker å mimre, folk elsker gamle bilder.

Noe som overrasker oss er at det ikke bare er pensjonister og historikere på 70+ som setter pris på dette. Det er både kvinner og menn, gjennomsnittsalderen er 30-50, folk med og uten jobb, med og uten høyskoleutdannelse. Ikke bare Trondhjemmere, men folk rundt omkring som har en viss tilknytning til Norges tredje største by. Folk flest med andre ord.

Så langt lageret rekker?

Digitaliseringen av negativsamlingen skal foregå så lenge pengene rekker. Vi satser på noen måneder i første omgang og på den tiden rekker vi forhåpentligvis å skanne og katalogisere flere hundre bilder. Det er vel og bra det, men det er bare en brøkdel av den totale samlingen. Denne ene samlingen vel og merke.

Vi har litt av hvert inni arkivet skal dere vite, men hvem kan glede seg over bildene når de ligger gjemt bak fem meter tykke betongvegger på Dora?

Illustrasjon: Platebutikken Playtime i Brattørgata (1981) av Trondheim Byarkiv på Flickr // CC BY 2.0

Irene Sveian jobber som webansvarlig ved Service og formidling, Trondheim byarkiv. Byarkivet er langt fremme på bruk av Flickr til å dele og spre sine bildearkiver og de får mye igjen for å åpne opp. Er arkiv 2.0 fremtida?

Treffer du blink eller skyter du i blinde?

Det har vært mye snakk om å få mest mulig likes på Facebook. Men er det virkelig nødvendig å sende siden din til alle vennene dine, og be dem sende til alle sine venner hvis siden din handler om strikkeoppskrifter for bestemødre i alderen 55-70 år?

Når vi snakker med folk i kommunen, og også utenfor, er alle veldig opptatt av hvor mange som liker siden deres. Jeg er litt mer opptatt av hvem som liker siden. Når jeg jobber i Kommunikasjonsenheten har jeg ordet «målgruppe» langt fram i panna. Og bruker ordet flittig. Hvem er målgruppen din? Hvem skal bruke siden? Og hva skal du oppnå med det? Vi møtte blant annet en som hadde en side for et ungdomshus. Ungdomshusets målgruppe var naturlig nok ungdom i bydelen mellom 13 og 19 år. De hadde ca 100 personer som likte siden, og var ganske fornøyd med det. Det de ikke var fornøyd med var hvor mye siden ble brukt. Jeg ba dem ta en kikk på statistikken. Hvem var det som egentlig likte siden? Det viste seg at det var stort sett kolleger og venner av de som hadde opprettet siden. Altså stort sett folk mellom 25 og 40 år. 10 stk var under 19. Det betyr at kun 10% av folkene som er i målgruppen likte siden. Kanskje ikke så veldig rart at det var liten aktivitet på siden da? De som var helt utenfor målgruppen var bare medlem for å øke tallet på siden. Men de har jo ingen interesse av å bidra, det skjer jo ingenting på denne siden som er interessant for dem.

Så er spørsmålet: hvordan får man de rette likerne?

Jeg vet ikke. Men det jeg har sett til nå er at det er lurt å følge med statistikken. Du kan få mye ut av den. Se på hvilke innlegg som er populære på siden din, og lag flere slike! Vær kreativ, prøv deg litt fram for å finne ut hva målgruppen din liker. Spør deg selv om hva som vil gi brukeren av siden merverdi. Hvorfor skal han eller hun gidde å følge med på det som skjer på denne siden? Og best av alt: spør målgruppen din. Hva vil de ha? Hvorfor følger de siden din? Hva forventer de?

Hvordan har dere gjort det? Hva fungerer og hva fungerer ikke?

Hos oss i Trondheim kommune har vi løst noe av denne problemstillingen med å ha mange sider på Facebook og Twitter som skal rette seg til mer spesifikke målgrupper. Les mer om hvorfor i blogginnlegget til Kommunikasjonsdirektøren som sier at Jo, sosiale medier er effektive kommunikasjonskanaler.

Illustrasjon: Bull’s Eye av dcinput (CC BY-SA 2.0)

Som en av de ansvarlige for Trondheim kommunes Twitterkonto kommer jeg stadig borti problemet med hvordan  man twitrer på vegne av mange. Hvordan høres stemmen til 13 000 ansatte ut? Hvordan kan jeg si noe på vegne av alle sammen?  Det er utfordrende, og det blir fort veldig generelt. Som resultat så er jeg kanskje ikke veldig aktiv på å kjøre ut tweets. Jeg kunne sikkert pumpet ut driftsmeldinger om vann og avløp en masse slik enkelte kommune gjør, men prioriterer heller å følge med på hva som blir sagt om oss, og å følge opp både mentions og tweets som ikke er direkte rettet til oss.

Jeg har satt opp et søk i Tweetdeck på @Trondheim, Trondheim kommune og Trondheim, noe som gir et fint innblikk hva som sies om oss i twittersfæren. Det kommer inn spørsmål, tips, ris og ros.  Jeg følger opp både direkte og indirekte henvendelser og vi har som mål å være proaktive ved å delta med innspill der det er mulig.

Men hvilken stil og tone skal man bruke? Kundeservice-aktig? Autoritær? Jeg føler det er en viss forventning til at jeg må være saklig og formell i stilen når jeg twitrer. Hvor denne forventingen kommer fra vet jeg ikke, men det handler kanskje om stereotypier knyttet til offentlige institusjoner. Kommunikasjonen fra slike er etter min erfaring litt tung og byråkratisk i vendingene, og det tas høyde for alle mulige juridiske vendinger med referanse til paragrafer og hjemler. Overformynderiet sitter rett borti gangen og ordføreren sitter i etasjen over, så det blir hele tiden liggende litt i bakhodet hvem jeg twitrer på vegne av. På den andre siden er jeg opptatt av at man alltid skal utfordre stereotypier og ting som er opp og vedtatt. Retningslinjene våre for sosiale medier sier at jeg skal tilpasse «formen på svaret etter henvendelsens form og innhold», og det gjør jeg etter beste evne.

Men hva når det som kommer inn bare er tull? Eller sarkatisk? Usaklig?  For eksempel fikk vi inn denne: «Vil dere at jeg skal havne på gata og fryse og sulte ihjel? #ikkefåttlønn» (skulle vist eksempelet her, men noen har tydligvis tatt til vettet og slettet tweeten). «Ja det vil vi. Vi liker deg ikke og holder igjen lønna di med vilje #dusugersomarbeidstaker». Fristende… Men ansvaret tynger. Jeg lurer av og til på hva ordføreren ville sagt, eller om noen andre ansatte vil reagere på «useriøse» meldinger. Dette fører til at jeg som oftest voksentwitrer (voksentwitre= å twitre på en formell, saklig og nøytral måte). Jeg lot dermed være å svare på tweeten om manglende lønn.

Men noen ganger blir fristelsen for stor. For eksempel når folk bruker @Trondheim uten å tenke over at tweeten kommer inn til meg, så åpner dette ofte for å være litt «ukommunal» i stilen. For eksempel her, hvor noen er glade for å være tilbake i byen, og twitrer om det: 

Noen ganger henvender folk seg til Trondheim generelt, og det plukker vi opp i søkene vi har satt opp. Da kan det ofte fristende å ta rollen som en by, om ikke en enda større rolle:

Kanskje på kanten fjasete, men hvor går egentlig grensa?

Illustrasjonsfoto Smiley-face av John Earl (CC BY-ND 2.0)

Når en krise er et faktum er det fryktelig mye en må tenke på. Levanger kommune hadde akkurat en kriseøvelse hvor de brukte Twitter og Facebook aktivt. Øvelsen er beskrevet på ialloffentlighet.no. Levanger kommune har gjort en kjempejobb! De har vist hvor viktig det er å være til stede også på Facebook og Twitter når en krise inntreffer.

Det som er vanskelig å få fram under en øvelse er den strømmen av henvendelser eller omtale som kommer på disse mediene under en krise. Det skumle kan for eksempel være at det kommer rykter om omkomne her, uten at vi som kommune hverken kan bekrefte eller avkrefte dette.

I forrige uke fikk vi i Trondheim kommune følt litt på denne problematikken. For oss som satt i Rådhuset (noen hundre meter unna Trondheim torg) var det første møtet med saken denne meldingen på Yammer:

Trondheim torg er et kjøpesenter, pluss at Trondheim kommune har mange kontorlokaler i dette kvartalet. Både over selve Trondheim torg, og rett i nærheten. Dette betydde at vi selvfølgelig måtte følge med på hva som skjedde. Vi sjekket nettavisene og der hadde de første meldingene kommet om at Trondheim torg ble evakuert på grunn av mulig gasslekkasje. Meldingene her var sparsomme og ga oss lite info. Samtidig haglet slike meldinger inn på twitter:

På Twitter og på Yammer var det altså kjappe oppdateringer, og vi så ingen behov for å følge med på nettavisene, de var jo ikke oppdatert i det hele tatt. I dag er dette naturlig. Det går kjappere for mannen i gata å twitre 140 tegn om at torget er evakuert enn det går for en journalist å publisere en overskrift om det samme på nettavisene.

Etter en stund kom denne meldingen på Yammer:

Og vi fulgte opp med denne: