gadget

Dingser meg her og dingser meg der…

Teknologi er i vinden for tiden. De store teknologigigantene kaster nye dingser etter oss fortere en vi rekker å pakke de ut av eska. Den ene hakket bedre en den andre. Dette skaper et enormt dingsefokus i skolen. Men det er ikke det skole dreier seg om – skole dreier seg om å lære. Kjøper vi dingser uten en plan blir de liggende i skapet og støve ned. Som glansbilder som trekkes fram en gang i blant når det skal “jobbes” med IKT.

Som om IKT er en fagenes stesøster man henter fram innimellom bare for å tekkes en læreplan. Og hun bor gjerne på mediateket eller datarommet, et rom de fleste elever bare har hørt rykter om.

IKT skal gjennomsyre arbeidet, på samme måte som blyanten og penalet. IKT er verktøyet; det er der vi skaper, samarbeider, øver, gjør hjemmearbeidet, blir vurdert, viser fram og tilegner oss kunnskap. Intet mer, intet mindre.

I BetaTrondheim snakker vi mye med folk om å jobbe smartere, og vi holder kurs i dette. Det er fordi vi har tro på at det å arbeide klokt digitalt løser mange av de utfordringene vi har i arbeidshverdagen som ansatt. Både når det gjelder samarbeid, deling og produksjon. Jeg tror ikke elever skiller seg noe særlig fra oss voksne i den forstand. De skal også produsere, samarbeide, dele og innhente ny kunnskap. Denne kunnskapen skal settes i en kontekst som munner ut i et produkt, og vi kan ikke starte denne prosessen med å velge dings. Vi må starte prosessen med å definere hvordan vi ønsker å jobbe; hvordan ønsker vi å lære digitalt, hvordan deler vi best, hvordan skaper vi best samarbeid, hvordan kan eleven best benytte seg av de digitale løsningene både hjemme og på skolen. Når vi har definert hvordan vi ønsker å jobbe, må vi finne den digitale løsningen som lar oss jobbe på tvers av dingser. Vi må gjøre oss “dingseuavhengige”, fordi dingsen er ikke målet i seg selv.

Elever skal kunne jobbe like så godt på sitt nettbrett  eller på sin Mac hjemme, som på skolens Windows-PC eller Chromebook. De skal kunne sitte på smarttelefonene sin på bussen, på vei hjem fra skolen, og redigere på teksten de skrev i norsktimen. Når vi så har definert alle disse rammene vi ønsker oss, og funnet den løsningen som tar hensyn til alt dette, så kan vi begynne å se på hvilke dingser vi ønsker å bruke. Jeg håper og tror at vi da kan si at vi kan bruke mange, men at vi ser at noen er bedre egnet en andre, og noen er avhengig av alderen på elevene.

Det er her mange i skolenorge starter prosessen feil, og allerede har kjøpt inn en haug Ipader, for deretter å starte diskusjonen om hva de skal brukes til. Enkelte skoler vet knapt om de får nettbrettene sine på nett, og ja – det er Ipads skolefolk i all hovedsak ønsker seg. Jeg spør meg selv hvorfor? Er det fordi man behersker den selv? Fordi den er enkel? Fordi den starter raskt? Fordi det finnes mange apper egnet til skolebruk? Fordi den fungerer godt også som videokamera og fotoapparat? Vi kan stille mange spørsmål.  Jeg tror mange, vi også, vil svare ja på alle disse spørsmålene. Men da spør jeg igjen, hva er hovedmålet vårt med å bruke dingsene? Jeg er enig i en universal regel; i skolen må dingsen vi velger være klar til å jobbe på raskt.

Nettbrett er skapt for å brukes en til en. Det er en personlig dings, ikke en flerbruker. Det er vanskelig å være elev A som jobber med sin tekst eller produkt på et nettbrett, for at så elev B skal jobbe med sin tekst på samme nettbrettet. Det innebærer ofte at man må logge ut og inn av apper og passe på at det man ikke ønsker at andre elever skal se er borte. Misforstå meg rett. Nettbrettene er kjempeflotte verktøy til mye, men jeg synes ikke de egner seg som base for elevens digitale masseproduksjon i skolen. De fungerer bra til å; lage flotte videoprodukter, eller bruke apper som trener diverse felt av læreplanen, som verktøy til stasjonsundervisning der de minste elevene trener ulike tema i lese og skriveopplæringen og som produksjonsverktøy for musikk i musikktimen. Bare for å nevne noe. Problemet er at om man ikke deler ut nettbrettene en til en, som de fleste skoler ikke kommer til å gjøre, vil de ikke i mine øyne kunne være hovedverktøyet for digital produksjon og samhandling da nettbrettene ikke kommer med muligheter for flere kontoer.

Jeg ønsker at eleven, uansett hvem han eller hun er, skal ha tilgang på sine verktøy og dokumenter og læringsprodukter hvor som helst og når som helst. Uansett om skolen deler ut dingser en til en, eller om man kun har klassesett til bruk på skolen. Dette fordrer, slik jeg ser det, at man benytter en skyløsning. I dag har vi to store aktører som begge tilbyr skybaserte arbeidsplattformer: Google og Microsoft. Google med Google Apps Education og Microsoft med Office365. Dette er løsninger som lar eleven ha tilgang til sin produksjon og samhandling uansett hvor en måtte befinne seg. Eleven kan bruke det familien måtte ha tilgjengelig av dingser hjemme og jobbe der, for så å finne igjen produktene sine når man logger på løsningen på skolen. Her skal eleven enkelt kunne samskrive og samarbeide med medelever underveis i produksjonen av dokumentene – digitalt.

Her strides de lærde, men vi i BetaTrondheim mener Google fortsatt ligger et hestehode foran Microsoft når det kommer til digital produksjon i skyen. Men det er oss.

Så kommer også den evinnelige diskusjonen om man kan benytte seg av disse skytjenestene, hva med personvernet? Her må vi følge Datatilsynet, og de sier at så lenge vi har alle formalitetene på plass er dette tillatt (http://www.datatilsynet.no/Regelverk/Tilsynsrapporter/2012/Bruk-av-nettskytjenester/). Vi kan ikke sitte på hver vår tue og diskutere dette lengre, for da kommer skolen ingen vei. Vi må finne løsningen vi ønsker å gå for, og komme i gang med det det digitale arbeidet i skolen egentlig handler om: å skape bedre læring.

Jeg tror vi klarer dette jeg, men vi kan ikke starte med dingsen…

About Christian Bøhn

Opplæringsansvarlig, IT-tjenesten

7 comments on “Dingser meg her og dingser meg der…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ikke vær en robot *