Web 2.0 i skolen, fremtiden er nå!

web 2.0Mye av den digitale fremtiden ligger i det vi i dag kaller Web 2.0 løsninger, også i skolen; samskriving (Google Drive, Evernote, Office 365, Scribblar), sosiale nettverk (som Yammer, Facebook, LinkedIn, Twitter, Instagram, Tumblr, Pinterest, Foursquare) , tagging (semantisk, geo), søk, video (Youtube) digitale utklippstavler (Pocket, Pinterest), deviceuavhengighet (kan benyttes på tvers av alle dingsene dine, og de fremtidige dingsene dine, fra PC til nettbrett og telefoner), deling, publisering på tvers av medier, presentasjoner (Prezi, SlideShare), videosamtale (Skype, Google HangOut, Facetime), kjører i nettleseren, lagring i skyen og mye annet. Alt dette er noe fremtidens elever må forholde seg til, for her kommer også mye av fremtidens læring og opplæring til å ligge. Digitale verktøy, les også læringsplatformer som It`s learning, som ikke klarer å henge med på denne utviklingen vil på sikt bli avleggs og erstattet av andre tjenester. Dette har de mest populære tjenestene på nettet også forstått, og derfor er de i stadig endring. Til noens glede og andres frustrasjon. Hvem har ikke hørt enkelte irritere seg over at «nå har Facebook endret utseende og funksjonalitet igjen». Men her har Facebook og Mark Zuckerberg forstått noe. De sier: «hadde ikke vi vært i konstant endring, hadde vi i dag vært MySpace og for lengst nedlagt». Vi har heldigvis kommet så langt i IT-verden nå at Office-pakken ikke er enerådende. Vi registrerer at også Microsoft nå har fått det travelt med å henge med og har lansert sin Office365 løsning der du kan jobbe i skyen, verden er i stadig endring. Men It`s learning er alerede tungt inne i norsk skole sier du, og ja det er de. Men vannet finner alltids en vei. Om norske pedagoger finner andre verktøy mer hensiktsmessig til å utføre sitt pedagogiske virke, sin opplæring og sin kunnskapsformidling, vil de ta i bruk andre verktøy. Uansett hva ledelse og IT-avdeling har vedtatt. Vi kan ikke bygge demninger og si at man kun skal benytte kun enkelte verktøy dersom disse oppleves som uhensiktsmessig. Da kommer man til å sitte igjen med en læringsplatform som kun benyttes til fraværsføring og karakterprotokoll, mens den pedagogiske fremdriften og gevinsten hentes andre plasser. Slik fungerer verden. Jeg skal ikke her gå inn på en lang utgreiing på hva læringsplatformer som It`s learning mangler, det har jeg skrevet et lengre innlegg om på bloggen til BetaTrondheim (Kan vi jobbe smartere i skolen?). Men konklusjonen min er at It`s learning er bra til veldig mye, men skal de unngå å bli foreldet må de se på hva som er suksessnøkkelen til de andre store Web 2.0 aktørene. Og her mener jeg It`s learning har en vei å gå. Som et minimum må It`s learning finne måter å implementere andre web 2.0 verktøy (for eksempel med plugins), eller utvikle egne løsninger basert på «best practise».

 

web20people

Hvorfor mener jeg skolen har et ansvar for å implementere web 2.0 verktøy i sitt pedagogiske arbeid?

Kommunikasjon er interaksjon: innhold og forståelse skapes gjennom kommunikasjon. Digital kommunikasjon er ikke lenger en del av fremtiden, det er her og nå!
Læring er avhengig av deltakelse! Dette ligger i vår menneskelige identitet. Mye av den kommunikasjonen man bør være deltaker i er i dag digital.
Gjennom denne digitale deltakelsen utvikles og skapes viten og kompetanse.
Digital kommunikasjon må som andre måter å kommunisere på læres. Ved at skolen tar i bruk disse verktøyene kan elevene veiledes og rådgis i god bruk av digitale verktøy.

God bruk av web 2.0 verktøy ER kommunikasjon, dialog, formidling, nettverksbygging og interaksjon. Web 2.0 har blitt en arena som tilrettelegger for kunnskapsutvikling og læring. Jeg mener som sagt at god og riktig bruk av web 2.0 verktøy vil være avgjørende i fremtidens skole. Det er slutt på den tiden der man kjekt kunne uttale at alt som foregikk på en PC var tull og lek for nerdete gutter. «Det er ikke virkelighet», har mange fått høre. Jeg vil belyse hvor feil dette er med et eksempel; jeg snakket med en mor som var bekymret for at hennes sønn brukte så mye tid innendørs. Burde han ikke vært ute og besøkt venner og kompiser? Hun gikk forbi rommet hans og hørte flere guttestemmer, leven og støy. Men det kunne ikke stemme tenkte hun, det var ingen sko eller jakker i gangen. Han hadde da ikke besøk. Så hun gløttet inn på rommet. Der satt sønnen og spilte Minecraft. (Minecraft er enkelt fortalt digital Lego. Du styrer spilleren din gjennom en verden bygd opp av blokker. Blokkene kan ødelegges og plasseres. I verdenen lever det forskjellige typer dyr og om natten kommer det monstre. Spillet har blitt et stort fenomen med over syv millioner spillere globalt. Her må du være digitalt kreativ for å komme deg videre i spillet). Sønnen hadde 3 skjermer oppe; en bærbar PC og en stasjonær PC med 2 skjermer. Her var han koblet opp via Skype (videosamtale) med 3 andre kompiser på en skjerm, der de alle snakke i munnen på hverandre. På den andre skjermen gikk en youtubevideo som viste løsningen på et komplisert spillbrett, publisert av en annen spiller i Asia, og på den siste skjermen selve spillet. Som moren sa, hun hadde vært bekymret for at gutten ikke var sosial med kameratene. Men det hun nå så var ekte, det var ekte kommunikasjon selv om de ikke var i samme rom, det var problemløsning, det var læring, det var interaksjon! Dette er den web 2.0 verden mange av våre elever lever i på fritiden i dag, og den fremtiden norsk skole KAN bli en del av, bare man våger, vil og tar inn over seg at denne virkeligheten nå er her. Tenkt deg for en motivasjonsboost det vil være for en elev på 13 år å jobbe på samme måte som dette, men med et naturfagprosjekt eller en norsk oppgave? Innhente informasjon fra et utall med kilder, samsnakke på nett kanskje også med elever i andre land, samskrive i dokumenter, gjøre intervju via videosamtale, og publisere i ønsket format (film, lyd, animasjoner  tekst, blogg, nettside osv).
Så kommer jeg kanskje til hovedutfordringen med å bruke disse verktøyene, lærernes kompetanse. For spør vi elevene ville de ropt et høylytt ja til å ta i bruk verktøyene, spør vi derimot pedagogene vil svaret bli mer delt; mange vil ikke og enda flere kan ikke. Disse «vil-ikke»-pedagogene er ofte de største motstanderen av å ta i bruk slike verktøy, og de har ofte ingen gode argumenter. Ofte resulterer diskusjonen og argumentasjonen i at det er tull, tøys og en tidstyv. Det det egentlig er er manglende kunnskap og manglende vilje til å lærer noe nytt. Ofte er det ikke ny pedagogikk som skal til, det er i de fleste tilfellene snakk om å sette strøm på gammel pedagogikk. Gjøre det å lære mer spennende og engasjerende. Hadde man sett seg rom for å kurse lærere i denne typen kompetanse ville de sett at de har den pedagogiske kompetansen, og trenger bare å beherske verktøyene. Jeg tror at mange av disse negative stemmene, og ofte rasende dyktige pedagoger  ville blitt de beste ambasadørene for bruk av disse verktøyene om de bare forstod og så rekkevidden av å bruke dem riktig. Nettopp fordi de har den tunge pedagogiske balasten. Vi skal ikke finne opp ny pedagogikk, vi skal bare benytte den sammen med andre verktøy.

Er det da ingen utfordringer med bruk av digitale verktøy i undervisningen? Jo, selvfølgelig er det det. Manglende utstyr, gammelt utstyr, manglende nettilgang og manglende økonomi til å gjøre nødvendige digitale investeringer  Jeg ser absolutt at en pedagog som må ta til takke med 5-6 bærbare datamaskiner i en krok og en elevgruppe på 20+ der man må kjempe med andre pedagoger om å låne PC-tralla som er felles for hele skolen for å oppnå god nok PC dekning vil streve for å oppnå den store motivasjonen for digital jobbing. Om det å jobbe digitalt krever masse ekstraarbeid vil vi aldri få til en god digital arbeidsflyt. I en skole med begrensede ressurser og utstyr kan vi få til å være digital i prosjekter og emner, men vi kan ikke jobbe delvis digitalt. Et stort problem slik jeg ser det er at man er digital i noen økter i faget, for så å mangle utstyr og tvinges til å være analog med papir og blyant. Skal vi få opplevelsen av å lykkes digitalt må vi bruke de rette verktøyene fra start til mål, det må legges til rette for at pedagogene skal lykkes med dette. Det er i stor grad et ledelsesansvar. Jeg ser at de skolene der ledelsen ser verdien og ønsker denne pedagogiske retningen, legges det til rette for å jobbe digitalt. Da lykkes man også i større grad. Vi har i Trondheim eksempler på skoler som har fått til dette ved at ledelsen satser, pedagogene satser og elevene blir engasjert (se disse blogginnleggene på BetaTrondheim; Første fase , andre faseigangsetting og en ny hverdag).

Jeg tror uansett motargumenter at det er i denne retningen skolen må gå, og jeg tror også at den vil komme dit. Vi ser mange skoler som er på vei i riktig retning, og enda flere som har begynt å lytte med positive ører. Det er lysner i den digitale jungelen. Det handler som sagt ofte om å sette strøm på god gammel pedagogikk.

About Christian Bøhn

Opplæringsansvarlig, IT-tjenesten

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ikke vær en robot *